Hopp til hovedinnhold
Handlekurv Min side

Rigoletto

Ferdigspilt
Yngve Søberg som Rigoletto Yngve Søberg som Rigoletto / Foto: Erik Berg

En manns verden

La donna è mobile. Kvinnen er uberegnelig. Det påstår hertugen i Rigoletto, samtidig som han forsyner seg grådig av dem. Den kritikerroste forestillingen viser et røft mannsmiljø, en fars store kjærlighet – og noen av de flotteste melodiene som er skrevet.

Det lukter jakt, makt og våt mose. Mellom mørke furustammer går en stygg, pukkelrygget mann og bærer på en hemmelighet. Hjemme skjuler han datteren Gilda, som han elsker over alt på jord. Ute blant gutta tøffer han seg for å bli likt – særlig av sjefen sin, hertugen.

Da Rigoletto skjønner at hertugen har vært bortpå datteren, begår han en forferdelig forbrytelse, som slår tilbake med voldsom kraft. 

«Søberg født til rollen» 

Solist Yngve Søbergs kraftprestasjon som Rigoletto i 2019 gjorde at NRK kalte det en «uforglemmelig opplevelse». Vårt Land skrev at Søberg var født til rollen, og at «det skal stort hjerte og en stemme som har det levende livet i seg, for å gestalte denne komplekse skikkelsen, noen vil si en av de mest sammensatte i operalitteraturen».  

Nå kan han igjen oppleves på Hovedscenen!   

Verdis hemmelighet 

Da Verdi hadde skrevet «La donna è mobile», visste han at en slager var skapt, og han fryktet at melodien skulle spre seg ut i Venezias gater og kanaler før premieren i 1851. Derfor måtte tenoren som spilte hertugen, sverge på at han ikke skulle nynne eller plystre melodien utenom prøvene. Av samme grunn fikk orkesteret først utdelt notene bare noen timer før sceneteppet skulle gå opp.  

Verdi fikk rett; dagen etter premieren nynnet folk i Venezias gater på «La donna è mobile», og det har vi gjort siden. Operaen ble umiddelbart populær, og Rigoletto er fortsatt en internasjonal opera-hit. 

En slager-maskin 

RigolettoTrubaduren og La traviata kalles Verdis trilogia popolare. Dette er hit-lista. Med disse tre verkene, skrevet i løpet av bare to år, gikk Verdi fra å være en populær operakomponist til å bli italiensk operas store konge midt på 1800-tallet. Her viser Verdi hva han er best på: store ensemblescener, tydelige karakterskildringer i musikken og slående melodier – som i Gildas vakre arie og hertugens «La donna è mobile» 

Tandbergs mørke verden 

Sammen med kostymedesigner Maria Geber og lysdesigner Ellen Ruge, har han skapt en Rigoletto som får fram mørket og den menneskelige brutaliteten i en av verdens mest spilte operaer.  

Tandbergs Rigoletto er en forestilling som står på vippen til full pott og som bare er å løpe og få med seg.

 – HILD BORCHGREVINK, Dagsavisen

Gratis introduksjon en time før forestillingen

Kunstnerisk team og medvirkende

Her kan du se fullstendig publikumsrolleliste.

Publikumsrolleliste Rigoletto 8. mars 2022.pdf

  • Musikk
    Giuseppe Verdi
  • Libretto
    Francesco Maria Piave, basert på Victor Hugos drama
  • Musikalsk ledelse
    Vincenzo Milletarì
  • Regi og scenografi
    Ole Anders Tandberg
  • Kostymer
    Maria Geber
  • Lysdesign
    Ellen Ruge
  • Medvirkende
    Operakoret, Operaorkestret
    • Hertugen av Mantova
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
    • Rigoletto
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
    • Gilda
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
    • Sparafucile
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
    • Maddalena
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
    • Giovanna
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
    • Grev Monterone
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
    • Marullo
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
    • Borsa
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
    • Grev Ceprano
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
    • Grevinne Ceprano
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
    • En vakt
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00
    • En pasje
        • 10. feb. 2022 19:00
        • 12. feb. 2022 13:00
        • 14. feb. 2022 19:00
        • 18. feb. 2022 19:00
        • 26. feb. 2022 18:00
        • 1. mar. 2022 19:00
        • 3. mar. 2022 19:00
        • 5. mar. 2022 18:00
        • 8. mar. 2022 19:00
        • 11. mar. 2022 19:00

Handling

AKT 1

Hertugen skryter for hoffet: Han har avstandsflørtet med en ung jente, mens han har vært i kirken utkledd som en fattig student. Da kommer grevinne Ceprano forbi sammen med sin mann, og Hertugen forfører henne i ektemannens nærvær. Hoffnarren Rigoletto håner Ceprano, og foreslår for Hertugen å kvitte seg med slike individer, slik at han kan ture fram som han vil. Hertugen skjeller ut Rigoletto for at han alltid drar en spøk for langt, og stopper ham.

Ceprano hisser opp mennene i Hertugens hoff til en hevnaksjon mot Rigoletto samme natt; han har fått høre at han holder en elskerinne skjult hjemme hos seg selv. Alle ved hoffet hater Rigolettos skarpe tunge og det nære vennskapet han har med Hertugen.
Men først skal de feste!

 

Monterone trenger seg inn på festen. Han raser over overgrepet mot datteren hans; Hertugen har ødelagt både hennes og hans eget liv. Rigoletto spotter Monterone, som svarer med å kaste en forbannelse over ham.
Rigoletto er skrekkslagen.

På veien hjem møter han en leiemorder, Sparafucile, som tilbyr ham sine tjenester. Rigoletto forhører seg om prisen på et mord.

Rigoletto hater sin skjebne i livet: en tilværelse som pukkelrygget, fordervet klovn ved Hertugens hoff. Men hjemme venter datteren Gilda, som han holder innelåst for å beskytte mot omverdenen. Hun er det eneste som gjør livet hans verdt å leve. Bortsett fra noen besøk i kirken lever Gilda totalt isolert. Mens Gilda forgjeves forsøker å få sin far til å fortelle hva som plager ham, holder hun samtidig hemmelig at hun har møtt en ung mann i kirken.

Rigoletto har betalt en kvinne, Giovanna, for å overvåke datteren. Da dukker Hertugen opp og bestikker Giovanna, som slipper Gilda ut. Hertugen er forkledd og presenterer seg som Gualtier Maldè, det var han Gilda så i kirken. De forelsker seg i hverandre, men da de hører noen komme, skynder Hertugen seg vekk.
Gilda sverger evig kjærlighet til den hun tror er en fattig student.

 

I ly av mørket sniker Ceprano seg sammen med hoffet inn på Gilda, i den tro at hun er Rigolettos elskerinne. De overraskes av Rigoletto, som engster seg for Gilda og derfor har kommet tilbake. Hoffet lykkes i å innbille Rigoletto at det er grevinne Ceprano de er ute for å bortføre. Lettet blir han med på denne ondskapsfulle spøken. For sent oppdager Rigoletto at han har deltatt i bortførelsen av sin egen datter.

PAUSE

AKT 2

Hertugen er rasende; Gilda er borte og nå vil han ha hevn. Hoffet forteller ham så om nattens eskapader, og at de har med en gave til ham: Rigolettos elskerinne til fri benyttelse. Hertugen blir fra seg av glede, og forsvinner inn til den han nå forstår er Gilda.

Rigoletto kommer og avslører for hoffet at den de har bortført ikke er hans elskerinne, men hans datter! Han bønnfaller dem om å gi henne tilbake til ham. Slukøret trekker hoffet seg tilbake.

Gilda forteller sin far alt som har hendt. For Rigoletto er det som om lyset i hans liv er slukket. Hun ber ham finne trøst hos den forsonende engelen i himmelen.

Monterone spyr sarkasmer over Hertugen, som har ødelagt hans og datterens liv. Rigolettos hat blusser opp og han lover Monterone at han skal få sin hevn. Gilda forsøker å stagge farens raseri, og ber om nåde for Hertugen, som hun elsker.

AKT 3

Rigoletto tvinger Gilda til å spionere på Hertugen mens denne uttrykker sin grenseløse kvinneforakt, for deretter å overøse en prostituert kvinne, Maddalena, med inderlige kjærlighetserklæringer. Sjokkert går Gilda med på Rigolettos plan: Hun skal iføre seg mannsklær og rømme.

Rigoletto betaler leiemorderen for å myrde Hertugen. Alt går etter planen, til det viser seg at Maddalena har forelsket seg i Hertugen og trygler sin bror, Sparafucile, om at han må få leve. Kan de ikke ta livet av Rigoletto isteden? Sparafucile, som ikke vil drepe sin oppdragsgiver, går motvillig med på et kompromiss: Hvis noen banker på døren før midnatt, skal vedkommende dø isteden.

Forkledd som mann, har Gilda sneket seg tilbake, og overhører disse mordplanene. Hun bestemmer seg for å ofre livet for mannen hun elsker. Da klokken slår sitt tolvte slag banker hun på døren.

Rigoletto får overlevert en sekk med det han antar er liket av Hertugen. Da han oppdager at den inneholder hans datter, vendes hans triumf til en tragedie. Gilda trygler faren om å tilgi Hertugen. Så dør hun.

Monterones forbannelse har gått i oppfyllelse.

Rigoletto er alene i verden.

Intervju med regissøren

En Guds gave til menneskeheten

Tekst: Ingeborg Norshus

Ifølge regissør Ole Anders Tandberg er Rigoletto det nærmeste man kommer det optimale teaterstykket. Etter prøveperioden i Bjørvika har han blitt en nyfrelst Verdi-fan.

Hvem er Rigoletto for deg, Ole Anders, hvordan kan du beskrive ham?

Rigoletto er verdens mest ensomme menneske. Hans selvforakt er større enn alt; han forakter seg selv, den deformerte kroppen, hele livet sitt. Han er fanget i et monsters kropp. Han tvinger datteren Gilda til å leve innelåst og isolert fra omverdenen, i en umenneskelig tilværelse. Hun er det som gir livet hans mening. Han er livredd for å miste henne; hun skal bli det han aldri kunne bli. Derfor stenger han henne inne. Uten at vi får vite hvorfor, nekter han å fortelle henne sitt virkelige navn. Han holder til og med skjult for datteren hva hennes avdøde mor het.

Hvorfor han gjør som han gjør, forblir uforklarlig, og det er kanskje noe av det som gjør dette verket så fascinerende.

Er Rigoletto først og fremst et brutalt monster?

Rigoletto har sannsynligvis vært en utstøtt hele livet, men i rollen som narr har han funnet en plass i hierarkiet, der han har fått status som Hertugens yndling. Dette er noe jeg selv kjenner igjen fra min egen ungdomstid, da det var så viktig å bli populær. Det var alltid en hoven blei der, som ble leder, og en råtten bølle som lederen utnyttet, fordi han var frekk og ekstra jævlig mot de andre. Rigoletto går over streken når det gjelder å behandle andre dårlig, i sin streben etter å bli likt av Hertugen. Det paradoksale er at de andre kaster seg over den som egentlig er lavest på rangstigen, fordi mennesket alltid sparker nedover. Det er Rigoletto som får gjengjelde for Hertugens forbrytelser. Når Rigoletto er alene, hater han seg selv. Bare når han er sammen med Gilda kan han føle seg fri. Hun er som en guddom for ham.

Verdi mente at Rigoletto hadde den beste og mest effektive handlingen han noen gang hadde satt musikk til.

Dramaturgisk er den helt genial. Librettoen burde være pensum på filmskolene. Det er en effektivitet i plottet, som en veldreid thriller!

 

For Verdi var librettoen nærmest alt, når man hadde en god tekst ville resten komme av seg selv, mente han.

Italiensk er et så musikalsk språk, og Verdi må ha komponert som en forlengelse av språket, der musikken blir en slags forstørrelse av det. Det er kanskje derfor italiensk og tysk opera høres forskjellig ut.

Du har tatt handlingen fra 1500-tallets hoff og over i en skog på en øy. Kan du si noe om dette grepet?

Ved et 1500-talls hoff var det en etablert æreskultur, der hevn var en del av et sosialt akseptert regelverk. Man var forventet å duellere i gitte situasjoner. Vi ville finne et miljø der behovet for hevn skyldes menneskelige følelser, et sted nær oss i tid, slik at den døden som er så til stede i Rigoletto, oppleves som vår, og ikke bare som teatrale opera-konvensjoner: et hierarki med bare menn – slik det var i gymgarderoben på ungdomsskolen, med hakkekulturen, mobbingen, lederen av gjengen. Derfor har jeg valgt å ikke være tro mot verkets tid, men mot verkets idé. Døden skulle oppleves som truende og nærværende, slik den må ha vært i Mantova på 1500-tallet, der du risikerte å bli drept dersom du blunket til feil jente på gata.

Jeg så Jonas Åkerlunds film Lords of Chaos, som handler om black metal-bandet Mayhems historie på 80- og 90-tallet. De drev med kirkebranner og mord, lederen kalte seg Greven, de var besatt av døden, døde dyr og hevn. Vi kan tenke oss en slik – for en tilfeldig forbipasserende – livsfarlig gjeng, som lever nærmest lovløst i en skog, med dødelige våpen alltid tilgjengelig siden de driver med jakt, og som kaller sin ukronede leder som Hertugen.

Mange har fremhevet Verdis enestående evne til å bruke musikken til å få frem kontrastene i karakterene, ta for eksempel kvartetten i 3. akt, «Bella figlia dell’amore». Victor Hugo, som skrev skuespillet operaen er basert på, uttrykte misunnelse over hvordan Verdi klarte å få publikum til å få tak i ordene og følelsene hos fire personer samtidig – noe som bare ville blitt kaos i et teaterstykke.

Denne kvartetten er helt fantastisk. Det er så mange historier som blir fortalt på samme tid, og det er utvikling i historiene. Verdi har en kompleksitet i musikken sin som har begeistret meg. Det finnes ikke bare én tolkning, for alle karakterene er også sin egen motsetning. Er for eksempel Rigoletto god eller ond? Og hva med hertugen? Ta Gilda, er hun bare guds beste barn eller en opportun tenåring?

Har du jobbet med Verdis operaer tidligere?

Nei, dette er den første Verdi-operaen jeg har satt opp, og jeg har blitt skikkelig fan! For meg har det vært som å komme hjem. Operaen Rigoletto må være en av Guds gaver til menneskeheten!

Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med oppsetningen i 2019.

Om fedre og døtre i Verdis operaer

O mio padre! 

Hvorfor er det særlig ett tema som går igjen i verkene til verdens mest spilte operakomponist?   

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby 

Giuseppe Verdi verker er for mange det man forbinder med «typisk opera». Men tar vi en nærmere titt, utfordres det vi kanskje umiddelbart tenker på. Den lystige «La donna è mobile», brukt i utallige reklamefilmer og som bravurnumre for tenorer, er egentlig et overflatisk og kvinnefiendtlig uttrykk fra en ganske guffen fyr. Og i Verdis operaer er det et annet gjennomgangstema som står sterkere enn den klassiske kjærligheten mellom tenor og sopran. Der det dirrer mest er mellom fedre og døtre, altså mellom sopran og baryton. Verdi behandler denne relasjonen slik andre komponister behandler andre elskende par: med intensitet, lidenskap, og med mulighet både for lykke og katastrofe. 

Ren som en engel 

Allerede i Oberto (1839), Verdis første opera, første akt, møter vi en intens duett mellom far og datter. Nabucco (1842), som ble hans store gjennombrudd som operakomponist, handler om politiske og religiøse konflikter; likevel dreier egentlig hele plottet seg om en fars forhold til sine to døtre. Tittelrollen i Luisa Miller (1849) ofrer sitt livs store kjærlighet for sin far. Hun har bestemt seg for å ta livet sitt, da faren overtaler henne til å leve lykkelig med ham i stedet. Operaen ender i en vakker duett mellom far og datter, som skildrer en type opphøyd kjærlighet mellom de to. 

Stiffelio (1850) møter vi Stankar og hans datter Lina. I likhet med Rigoletto og Gilda framstilles det som om de to er alene i verden. Der Rigoletto ønsker å drepe hertugen, dreper faktisk Stankar Linas elsker Raffaele, fordi hun er utro mot sin ektemann Stiffelio. Både ektemannen og elskeren synges av tenorer, mens faren synges av en baryton, og det er han som får de mest emosjonelle øyeblikkene, som arien der datteren beskrives som en himmelsk engel: «Lina, pensai che un angelo in te mi desse il cielo» (Lina, jeg trodde at med deg ga himmelen meg en engel). 

Også i La traviata (1853) er det far og datter – eller rettere sagt svigerfar og svigerdatter – som får den flotteste musikken. Violetta ber Germont holde rundt henne «som din datter», og det er deres duett i andre akt, «Pura siccome un angelo» («ren som en engel»), som blir operaens høydepunkt, der Verdi utfordrer sjangerens konvensjoner og samtidig viser seg som en mester i å skildre hva som ligger mellom oss mennesker, gjennom musikk. 

Simon Boccanegra (1857) presenterer oss både for tapet av og gjenforeningen med døtre. Den gamle Fiesco sørger over tapet av datteren Maria, som er Simon Boccanegras elskerinne. Simon på sin side har også mistet datteren Amelia, som Maria fødte ham. Det tror han i hvert fall. Da det viser seg at Amelia likevel lever, møtes de to i en intens far-og-datter-kjærlighet og en av de vakreste duettene Verdi noen gang skrev («Orfanella il tetto umile … Figlia! A tal nome palpito»), der ordet ‘Figlia’ (‘datter’) hviske-synges i pianissimo idet Amelia går. 

Aida (1871), Verdis siste store bestilling, presenteres vi for to sett med fedre og døtre, Amneris og den egyptiske kongen, Aida og den etiopiske Amonasro. Amonasro er kanskje operahistoriens sleipeste far, som bruker Aida og hennes kjærlighet til fienden strategisk i sitt politisk-militære spill. Det ender med døden både for Aidas elskede og for henne selv. Aida klarer ikke å leve uten sin kjære Radames, men heller ikke å motsi sin far. 

Tragedien og tidsånden 

Flere har spekulert i hvorfor foreldreskap generelt og far–datter-forholdet spesielt går som en rød tråd gjennom Verdis operaer. Noen mener å finne svaret i den tragedien som utspilte seg i hans eget liv, i de årene han etablerte seg som operakomponist. Under arbeidet med Oberto mistet han begge sine to barn med bare ett års mellomrom. Året etter det igjen døde barnas mor. Som 26-åring hadde Verdi mistet en hel familie. Utrolig nok fortsatte han likevel å komponere, men tapet av barna preget ham resten av livet og påvirket antakelig ubevisst valget av temaer han valgte for operaene sine. 

I boka med den slående tittelen Opera, Sex and Other Vital Matters setter Paul Robinson fram en annen teori. Han ser tematikken som et uttrykk for familiens nye funksjon og posisjon i det 19. århundre. I overgangen mellom bondesamfunnet og industrisamfunnet, mellom en rural og en urban økonomi, mistet familien mer og mer sin økonomiske funksjon, der barna var arbeidere og faren også var deres sjef. Barn gikk over til å bli bare barn, foreldre bare foreldre. En konsekvens var at det psykologiske båndet ble enda viktigere. Charles Dickens’ foreldreløse og Verdis fedre og døtre kan leses som et uttrykk for denne endringen, mener Robinson. Verdis duetter er kunstneriske refleksjoner av forsterkede følelsesmessige bånd i den moderne kjernefamilien, som også Sigmund Freud så og beskrev mot århundrets slutt. 

Antakelig er det ikke bare én forklaring på Verdis interesse for pappa-jenter og jente-pappaer. Og hva kan disse verkene si oss – uavhengig av opphavsmannens eget liv og tid?  

Frykt, frihet og foreldreskap 

Rigoletto er verket som aller tydeligst tar for seg far-datter-forholdet, ikke bare blant Verdis verker, men i operahistorien generelt. Det som foregår mellom hertugen og Gilda er bare et sidespor i historien om foreldreskapets vanskelige kjærlighet, der en fars egne traumer legger seg som en forbannelse – eller en arvesynd – over barnets liv og muligheter.            

 – Dette er jo et portrett av en ganske ubehagelig side ved mennesket, sier professor i klinisk psykologi og psykoanalytiker Siri Gullestad. Å sørge for barnets trygghet er en del av et dypt biologisk system, forklarer hun, samtidig synes hun denne ene siden av foreldrerollens funksjon ofte overbetones: 

– Det er et begrep fra utviklingspsykologien som kommer fra fuglenes verden og som beskriver dette godt: «the gentle push». Det refererer til øyeblikket fugleungene egentlig er klare for å forlate redet, men nøler når de står på redekanten. Da er det foreldrenes oppgave å dytte vennlig, men jeg vet det er vanskelig for mange. 

Hvorfor er det så vanskelig for oss å gi slipp? 

– Foreldre som binder barna til seg vil si det handler om beskyttelse, men de er også redde for å miste den posisjonen de hadde som barnets sentrum. Rigoletto har jo ingen andre enn Gilda. Det å slippe henne fri er en enorm trussel. Uten barna står vi som foreldre konfrontert med vår egne nakne eksistens: Nå som de klarer seg uten meg – hvem er jeg da? Det er mye mening i å være hovedankeret for barna.    

Er dette særegent for fedres forhold til sine døtre? 

– Den klassiske ødipal-konflikten som Freud beskrev, handler om at sønnen – ubevisst – begjærer sin mor og ønsker å “vinne” over far i konkurransen om hennes gunst. Det handler om trangen til å være utvalgt, til å være noens eneste.  For å forklare dette brukte Freud Sofokles’ drama om Ødipus, som i likhet med Rigoletto-skikkelsen er fysisk merket; navnet hans betyr ’han med de oppsvulmede føttene’. Men han er også merket av en forbannelse eller en spådom: at han skal drepe sin far og gifte seg med sin mor. En tilsvarende dynamikk mellom far og datter har blitt beskrevet som Elektra-komplekset. I historien om Rigoletto er dette snudd på hodet: Den merkede faren vil være sin datters eneste, men nettopp denne bestrebelsen ender med at hun dør. Denne dynamikken høres voldsom ut når den settes på spissen, men jeg har i mange kliniske situasjoner erfart at det er en realitet i menneskers liv. I en konfirmasjon her om dagen hørte jeg en far som sa – riktignok på spøk – at «Nå skal jeg stenge deg inne de neste tre årene. Andre skal ikke få tak i deg». Det trenger ikke være én renskåret motivasjon bak et slikt ønske, men under lag på lag av faderlig omsorg, frykt for at hun skal havne i feil miljø og redsel for å miste kontrollen, kan det også være et begjær etter å beholde datteren som “sin”, sier Gullestad. 

Det er noe ekstremt smertefullt vi er vitne til i Rigoletto. Samtidig rører historien ved noe ekstremt allmennmenneskelig. Vi er merket av våre foreldre: ikke bare av deres gener – men også av den konteksten de bringer oss inn i, hvordan de behandler oss og hva de utstyrer oss med på vei inn i de livene vi må leve selv. Paradoksalt nok er det den sleipe hertugen som peker på dette i operaen, kjærlighetens vanskelige forbindelse med friheten: «non v’è amor se non v’è libertà» («det finnes ikke kjærlighet hvis det ikke finnes frihet»).